Covid-19 avtar. Hva gjør vi nå?

DE FLESTE AV OSS I DEN FRISKE DEL AV BEFOLKNINGEN MÅ FORBEREDE OSS PÅ Å VÆRE MED PÅ Å BYGGE OPP FLOKKIMMUNITETEN, SKRIVER ANDREAS CHRISTENSEN I ADRESSEAVISEN 25. APRIL-2020. 

Det har ikke vært helt enkelt å få grep på myndighetenes strategi mot covid-19-utbruddet de siste par ukene. I noen sammenhenger snakkes det om begrenset smitte og flokkimmunitet, i andre sammenhenger snakkes det om å stoppe viruset. Dette er kanskje uttrykk for intern uenighet.

For seks uker siden var det mindre tvil. Da gikk regjeringen inn for en aggressiv «slå viruset ned»-strategi ved hjelp av påbud om omfattende sosial distansering og nedstenging av store deler av samfunns- og kulturlivet. Dette har virket, og effekten kom overraskende raskt.

All honnør til regjeringen for dette, men hva gjør vi nå? Var slå ned-strategien kortsiktig? Har vi malt oss opp i et hjørne? I dagspressen har vi hørt mye om to alternative veier videre:

1. Fortsette med slå-ned-strategien inntil vi har en vaksine
2. Trappe gradvis ned til en brems-strategi som innebærer isolering av syke, satsning på hygienetiltak, testing, smitteoppsporing og kun lette sosiale innskrenkninger. Samfunnslivet ellers skal kunne gå mer eller mindre som normalt.

Det første alternativet er det desidert dyreste og virker urealistisk på meg. En vaksine vil nok i beste fall komme om ett til to år. Det å leve med et nedstengt samfunn i en eller annen form i så lang tid, vil ha en ekstremt høy prislapp. I tillegg kommer betydelige menneskelige kostnader i form av arbeidsledighet, psykiske lidelser og fattigdom.

Dette er nærmest som å melde seg ut av verden og holde pusten inntil vi har en kur eller vaksine. Det forundrer meg at mange sverger til denne strategien.

På den annen side kan jeg skjønne at dette er fristende for en politiker. En slik maksimalistisk løsning kan føles som den tryggeste å gripe til og gir inntrykk av at man gjør alt man kan for befolkningen, men man risikerer å bare utsette problemet. Den dagen vi ikke har råd til å fortsette med uttalt sosial distansering vil befolkningen være like mottakelig for smitte som i dag, med mindre halmstrået, vaksinen, har dukket opp.

Vi vet at viruset har etablert seg i verdens befolkning og at det vil kunne komme i gjentatte bølger fra ulike deler av verden i månedsvis fremover.

En brems-strategi er derfor fornuftig i mine øyne. En brems-strategi basert på utstrakt testing av pasienter med luftveisinfeksjoner og aktiv smitteoppsporing støttet av for eksempel den nye Smittestopp-appen.

Her i Norge skulle vi ha gode muligheter til å komme igjennom dette utbruddet uten at verken helsevesen eller samfunn bryter sammen. På den annen side må vi alle ta et skritt tilbake og innse at covid-19 neppe kan stoppes, verken lokalt eller globalt, så lenge vi ikke har en vaksine. Det gjelder å innse hva som er innenfor vår kontroll og hva som er utenfor.

Tiltakene kan ikke forebygge smitte for alle, men de kan beskytte de mest sårbare blant oss. På sikt må vi regne med at flokkimmuniteten vil styrkes. Det er ingen grunn til å tro noe annet. Vår kunnskap om andre koronavirus støtter denne antagelsen. Jeg snakker da ikke om en flokkimmunitet som utrydder viruset, men en som holder det i sjakk tilsvarende det vi ser for forkjølelsesvirusene i koronavirusfamilien.

For å oppnå flokkimmunitet antydes det at 60-70 prosent av befolkningen må smittes. Målet vårt bør være at flest mulig av dem som er i risikogruppene havner blant de resterende 30-40 prosent. De fleste av oss i den friske del av befolkningen må forberede oss på å være med på å bygge opp flokkimmuniteten. Dødeligheten skulle da forbli lav.

Alle må likevel være nøye med å følge myndighetenes råd. Selv om flere av oss før eller siden kan regne med å bli smittet må vi like fullt bidra til at spredningen ikke skjer for raskt. Dette gjør vi for å holde helsevesenet i stand til å ta seg av de sykeste blant oss.